Haldenminner

Vi hadde ikke mentometerknapper. Vi hadde en aula og lettvegger som ikke helt våget å være så brune som de føltes og blyant og papir og kassetter vi hadde tatt med selv, men vi hadde ikke mentometerknapper. Vi hadde ikke en kronisk oppildnet Vidar Lønn-Arnesen med radiodiksjon heller, vi hadde en kronisk nedildnet fru Larsen med tjukke briller og astmatisk skarring. Og sangene våre kunne ikke få hundre poeng, og vi danset ikke når de ble spilt og jublet ikke når de var ferdige, men noterte ned poengene under fru Larsens vaktsomme briller og sendte lappene opp til kateteret og når vi fikk vite resultatene følte vi et stikk av stolthet eller skuffelse, alt ettersom hvor godt vår egen kassett gjorde det, og så ringte det ut og vi la kassettene tilbake i sekken og lurte på om det var vi eller de andre som hadde dårlig musikksmak og om det var mulig å kjøpe mentometerknapper til å ha hjemme på rommet og hva en mentometerknapp egentlig var.

Noen av oss kom til å finne ut det. På Strupe hadde Vemund fikset så hele C-klassen dro inn til Marienlyst, hva det enn var — de stimlet inn i et NRK-studio, hvordan de enn så ut, og fikk utdelt mentometerknapper og trykket for den ene eller andre sangen mens vi andre satt hjemme og hørte på, om vi da fremdeles gjorde det som tenåringer, og tok opp alt sammen på en kassett. Noen av oss hadde en svart kassettspiller med plass til to kassetter og 76ers-klistremerker Øystein hadde kjøpt med fra USA, Charles Barkley skrek ut etter en dunk på det ene klistremerket og så ut som en hardrockvokalist selv når kassetten het ROLIG og var en samling ballader til mamma (og som hun elsket bortsett fra de to siste sangene, som var alt annet enn rolig, for da hadde du blitt lei). En gang du tok opp hadde Vidar Lønn Arnesen fått alle ungdommene — for de var det, man ble ungdom så fort man var på Ti i skuddet — til å rope tre ganger før en sang, ØHJ ØHJ ØHJ!, og så hadde en enkelt, sped stemme ropt en gang til ØHj… og alle hadde ledd og du så for deg at det var Vemund som bommet. Mamma hadde sagt en gang, med en vag undertone av noe svart, at faren hans var sjef på Saugbrugs, og du var for liten til å skjønne de historiske klasseskillene i en gammel industriby og hvilken plass du egentlig hadde der, men stor nok til å skjønne at saugbrugssjefer var bedre enn oss, selv om de ikke var det, og det holdt — og selv om du var elevrådsrepresentant i tredje, fjerde, sjette og sjuende klasse, hadde du stadig mindre sans for det og forstod aldri hvordan denne makten kunne brukes, mens Vemund tilsynelatende nøt det i niende uten å tenke seg om, og det holdt også.

Men det var nok ikke Vemund som ropte ØHJ en gang for mye. Det hadde nok heller vært deg.

Forrige gang hadde du hatt med You win again. Petter hadde også likt den sangen, Petter som spilte håndball og var den eneste i klassen som var sterkere enn deg i henda og kunne bende fingrene dine bakover mens dere ventet på å komme inn i klasserommet. Her, hadde du sagt til Stig og Viggo og Leif og alle sammen og holdt håndflatene mot dem, og dere hadde flettet fingre og holdt hardt fast og bendt helt til den andre knakk sammen og måtte gi seg. Du slo alle lett, og snart ville ingen gjøre det mer, det var samme resultat hver eneste gang– bortsett fra mot Petter. Lenge etter at alle hadde gått videre fra denne dillen, kom han mot deg i gangen med hendene opp og inviterte til fingerbryting, og noen ganger vant du, og noen ganger vant han; men hver gang du vant, hadde du en fornemmelse av at han ikke tok i alt han kunne, for kampens skyld. Sterk, var han. Og hadde god musikksmak, som du også hadde, for You win again ble nummer tre, med din stemme og Petters stemme og mange andre stemmer, godt nok til å være i det gode selskap, og dere feiret i friminuttet med å bende fingrene bakover.

Jeg står utenfor en kiosk ved siden av E6. Vi er på vei hjem fra basketkamp i Oslo, vi har vunnet, igjen, og jeg bidro ikke så mye. Igjen. Jeg har en hundrelapp i hånda. Jeg skulle ikke få så mye penger, en liten sjokolade koster ikke så mye, men pappa fant ikke noe mindre i farten og jeg trengte jo noe energi på veien, det er to timers kjøring og jeg er fremdeles liten, så da så. Ikke bruk hele, da, hadde han sagt med en litt rar latter. Selvfølgelig, hadde jeg sagt. Selvfølgelig, hadde han svart. Og nå står jeg her i kø bak de store gutta, Simen kjøper en Cola og en sjokolade, Roger kjøper en sjokolade og en cola, Calle kjøper en potetgull og en Cola, og er egentlig ikke sulten. Noen roper fra en bil, bli ferdig, æ, jeg er sistemann og vet ikke helt hva jeg vil ha og jeg ser på alt som står utstilt i vinduet — det er en kiosk man ikke kan gå inn i, som den kiosken langs BRA-veien som alltid hadde masse FLAX-lodd i vinduet — og noen roper og du ser en kassett, og det er en sang i hodet ditt, en helt annen sang enn de som er i vinduet, men når du kjenner etter, er du mer sulten på musikk enn mat akkurat nå, og kassetten koster 89 kroner, og det er mindre enn hundre, mye mindre, og noen roper og du ser opp på kioskdama og peker i vinduet. Den.

Kassett?? sier Calle og tar potetgull. Ja, sier du og vet ikke helt om den lyden du hører er plastomslaget på kassetten eller magen din som romler.

Fru Larsen står oppe ved kateteret, hun gjør alltid det, og ser gjennom kassettene. Det er ikke ti, det er det aldri, vi er ikke så organisert, det er åtte eller elleve eller tretten og en gang var det til og med to som hadde med samme sang. Fru Larsen løfter en og en kassett opp til brillene og myser og rynker litt på nesa. I fjerde klasse satt jeg så lenge med hennes skjønnskriftark at mamma stoppet meg og skrev til henne og sa at det er altfor mye for en liten gutt. Men det var ikke egentlig så mye: da jeg begynte å bry meg mindre og skrive fortere, ble bokstavene også penere, mine E-er var omvendte tretall og mine J-er gikk under linja med pauker og basuner, og fru Larsen nikket anerkjennende og sa se, du har blitt så mye flinkere, og jeg sa ja og gikk tilbake til firkant-E-er og primitive overlinje-J-er så fort jeg begynte på ungdomsskolen.

Fru Larsen er skeptisk. Det er så mye vulgært i musikken om dagen, så mye som barn ikke burde eksponeres for, hvertfall ikke så tidlig, hun må godkjenne hver enkelt sang før klassens ti i skuddet. Eller åtte, eller fjorten, eller hva det nå blir i dag. En av kassettene har en tegning av to mus på utsiden. Hvilken sang, spør fru Larsen. Nummer tre, sier jeg. Touch me. Og merker plutselig at jeg blir litt nervøs.

Prince, sa Martin. Jeg var på vei opp de tre-fire buede steintrappetrinnene inn til musikkbutikken og han stod på trinnet over meg og så meg rett i øynene. Prince er jævlig bra. Kjøp et Prince-album. Jaha, sa jeg, javel. Men det var ikke det som var planen min, jeg skulle kjøpe Bon Jovi eller Fine Young Cannibals eller Pet Shop Boys eller Sam Brown — men ikke Prince, måtte gudene forby, selv om også de neppe vet hvorfor de skal måtte gjøre det. Jeg passerte Martin og dro opp tredøra, fulgte veggen med LP-plater til venstre, rundt disken i midten av rommet og helt bakerst, hvor singlene var. En dag skal du kjøpe din første CD her, lenge før du har CD-spiller: Mozarts rekviem. En annen dag skal du stå litt lenger ned i Storgata sammen med tre andre som nettopp er ferdig med videregående og slå etter en innpåsliten veps og drepe den med ett slag og de skal bli imponert og Solveig skal si at hun ALDRI har sett noe så fantastisk og du skal smile brydd og se på CDen som om den var magisk. Men foreløpig kjøpte du bare singler. Selv om det var masse musikk på biblioteket. Selv om du hadde opptakskassetter av Ti i skuddet. Selv om pappa hadde fått opptakskassetter i gull og svart av en kollega, sirlig førte album av Dire Straits, Travelling Wilburys, Kim Larsen, Afzelius & Wiehe, Paul McCartney. Du ville eie musikken selv. Om ikke annet så for å imponere jenter og drepe innpåslitne vepser, i den rekkefølgen.

Touch me runger utover klassen, i den grad to heliumspipestemmer kan runge, med seksuelle hint og stønn. Petter ser på meg med litt anerkjennelse, men mest forvirring. Ille nok å høre på en Samantha Fox-sang, men en så dårlig og tullete versjon? Det ser ut som fru Larsen tygger på en usynlig tyggegummi. Nei, det er nok, sier hun, vi har mange sanger vi må gjennom. Og så stopper hun midt i et «TOUCH ME, TOUCH…» som blir hengende over klassen og vente på en forløsning og alle fyller ut resten selv, for en sang som stopper på feil sted må man avslutte inni seg, ellers blir man vagt frustrert og uforløst resten av dagen. «…ME» tenker de fleste. «…Y» tenker andre.

Vi hadde ikke mentometerknapper og vi sang ikke med, i alle fall ikke høyt. Men vi hadde papir og blyant og stemte på de sangene vi likte og de menneskene vi likte, kanskje helst i omvendt rekkefølge. Og forrige gang vant du, eller nesten hvertfall, nær nok, og du følte deg populær og beroliget: din musikksmak var mer eller mindre den riktige. Og du stemmer på deg selv igjen, men det er du mer eller mindre alene om denne gang, og når du legger kassetten ned i sekken og det ringer ut, tenker du at Arne og Gro kanskje ikke var så dritkult som det hørtes ut i går, og at pappa kanskje hadde rett i at en sjokolade ville ha vært bedre enn en kassett du forlengst har forlagt — og du går ut og hører ikke at to jenter bak deg nynner på en Samantha Fox-sang til seg selv ut i skolegården, og vet ikke at om tretti år vil en en cheesy, gammeldags, syntetisk 80-tallshit nesten gi deg tårer i øynene selv om du ikke liker den engang. Eller kanskje nettopp derfor.