Lyden av en badefugl

Ingenting var så mørkt som vannet i Løkkevika når du stod der med skvulp rundt anklene og vurderte om du turte. To skritt, eller tre, var det grunt — og så gikk det rett ned og dypet trakk deg til seg og du mått lene deg bakover for ikke å ende som lillebror i den innsjøen i Krokskogen. Det ene øyeblikket lekte han i vannkanten med klær på. Det neste gikk han utover og gispet skremt før han ble reddet opp av en voksen.

Akkurat som du gispet skremt nå. Men her var den voksne i vannet og prøvde å få deg uti. Og du nølte.

På Halden bad sov det hvaler i den dype enden, man så dem bare i søvne, men da måtte man svømme forsiktig, så de ikke våknet før deg. Men man så dem i alle fall. Her i havet så man ingenting, knapt sine egne føtter, og vannet gjorde blodet og tærne til is og du gispet bare av tanken på hva som kunne skjule seg der nede.

En gang hadde Trude stått på henda under vann, du så bare beina som stakk opp, når de lente seg over til høyre hadde du tenkt at hun hadde blitt fanget, og du hadde ikke pustet igjen før hun også gjorde det. En gang hadde hun svømt under farfars jolle.

Det blåser et lite vindstøt over krusningene, langs jolla, under brygga med alle de store steinene under, over den korte stranda og opp i et ospetre som skjelver av frykt. Shortsen din er våt. Du står og holder fingrene nedi vannet, du prøver å venne deg, men for hver lille bølge som går over linningen, reiser du deg opp på tå og gisper.

Du har ligget på mammas rygg med en badering rundt magen og kjent hvordan du fløt opp og sluppet taket og, ja!, svømt! Ut til stolpen, en meter forbi stolpen, med tusen meter hav under føttene! Du har svømt over sundet til Skilpadda uten badering. Du har gått i land der med pappa, og skrapet deg opp på tang og steiner, og blitt jaget tilbake av sinte måker. Du har hatt hodet under saltvannet og hørt den dumpe lyden av millioner med fisker som baksnakker andre stimer og ler av krabbene på bunnen.

Du har klart det. Du kan det fremdeles. Det er ikke det.

Pappa tar fart og stuper ut fra brygga og er borte i mange sekunder før han bryter vannoverflaten. Som en liten hval. Deilig vann, sier han, de sier alle det, alltid, friskt — men det er jo ikke det, det er ikke deilig, det er kaldt og svart og ufyselig, men nå står du her og kan ikke annet.

Du gisper idet du stavrer utover, vannet er plutselig over skuldrene, du hiver etter pusten og tar noen tak og hutrer. Er det ikke deilig, Jostein, sier de, og alt du kan tenke på er at her kan du ikke stå.

En gang på Vanninga, eller Kruseter, du blander alltid de to, hadde du lekt med Atle og Vigdis ved siden av en liten, gammel bro, det var etpar meter til stranda og etpar meter til den andre bredden, de hadde hatt en madrass og du ble med på leken før du innså at leken var å dytte andre under, og du ble dyttet under, og alt var rumlete og fjernt, og når du kom opp igjen, svømte du inn til stranda og satte deg der med en Mariekjeks-pakke. Eller når basketlaget svømte i Remmenhallen noen år senere og alle dyttet hverandre under og Roger kom og prøvde ta deg, men du fikk panikk og plasket og plasket til han ga seg. Hva skjedde, spurte de etterpå. Jeg pustet feil, sa du.

Jeg får ikke puste under vann, kunne du også ha sagt.

Føttene flyter opp nå, du brystsvømmer som en gammel dame litt utover, akkurat som tante Johanne, bare litt mindre elegant og mye mer kavete. Lillebror legger fra seg kjekspakken og går til vannkanten. Kom da, sier mamma. Blir du med å svømme?

To tak, tre tak, noen øyeblikk med å være storebror som kan alt — så svømmer du tilbake til land, tærne dine kryster sanda og huden din er helt nuppete og brystet hiver, kaster, drar til seg luft mens det piper og piper og piper.

Du skjelver og klaprer tenner når du setter deg ned. Lillebror plasker i en bølge og ler. Er du ferdig, Jostein, spør de.

Ja, sier du og tar en kjeks. Ja.