I tigerens øye

Alt var brunt. Veggene var brune. Buksene var brune. De myke skinntøflene var brune. De hjemmestrikkede stillongshortsene, eller hva de nå het, var brunoransje og brungrønne og brunbrune. Øynene til Sandrine var brune, og håret hennes, og genseren hennes, hun satt i avlukket ved siden av spisebordet på en madrass og leste for oss som var mindre, og stemmen hennes var myk, som kordfløyel, tenkte du, brun kordfløyel, og genseren din var grønn, nuppete og grønn, og under hadde du en sjakkskjorte, for mamma mente den stod til de allergiske blå øynene dine på bildedagen, men du var glad buksa di var brun, i det minste, for brun var den peneste fargen.

De små trestolene var lysebrune med runde kanter, som om de var laget av biljardkøer. Noen ganger hadde dere samlingstund på firkantede langbenker med yttertøyet i ryggen uti gangen mens lyset sivet inn de små vinduene over hyllene med halser og enkeltvotter; en voksen flyttet noen papirmennesker med rare navn rundt på den grønne flanellografen og la ansiktet i alvorlige folder og kom med Viktige Innsikter som du ikke skjønte og som pappa uansett sa bare var eventyr. Men denne gangen hadde dere plassert stolene i en sirkel i det største rommet, der hvor dere sang Å du so Mette og fiklet med små, gule sakser og glanspapir før jul. På den ene siden var hemsen med de grønnspraglete tynne madrassene som kunne stilles opp som vegger og som dere bygde hus av i rommet ved siden av, det rommet esken med Briotog stod i da du spydde og som hadde et vindu ut mot den bakken som alltid ble til is og forbudt om vinteren — hus som skjulte hvilke merkelig sitrende leker dere bedrev helt til noen selvfølgelig måtte fortelle de voksne så det også ble forbudt.

Er det noen som vil si noe, sa den voksne, det var Marit denne gang, Marit med det lyse håret og de snille øynene, Marit som vasket Brioskinnene og kokte kaffe så det fordampet kaffedråper som smakte brunt på veggen i det lille voksenrommet. Men de sa det alle sammen. Er det noen som vil si noe i dag, før vi begynte med dagene og været og alt det andre vi skulle gjennom. Er det noen som har noe på hjertet, sa de noen ganger og du tok hånda på hjertet og så på Sandrine og lurte på om det var bra eller dårlig at man la ting der.

Det hendte du sa noe, men ikke det som var på hjertet, for da ville du sikkert miste det sånn som man mistet råderetten over en leke hvis man viste den til lillebror. Eller kanskje det ville knuse, sånn som det gjorde i sangene de voksne hørte på. Så du sa andre ting, som at pappa tok fra deg trehjulssykkelen din fordi du laget et hakk i dekket for å måle hvor langt det var til Joachim. (Du tok for gitt at hjulet var en meter rundt, for det var det i boka du hadde lest, men når du fikk målt, viste det seg å være noe mye mindre, og da kunne det være det samme med hele sykkelen.) Eller du sa at lillebror snart skulle begynne i barnehagen også og at alle måtte passe på lekene sine. Eller at du hadde vært på hytta i Løkkevika i helga og at onkelen din hoppet opp en kjempestor stein en gang som var nesten like høy som deg.

Oj, sa Marit, eller Bente, eller hvem det nå var, oj oj oj. Hva med dere andre? Er det noen av dere som slutter i barnehagen nå som har noe på hjertet, kanskje? Ja, sa Sandrine. Kan jeg synge en sang? Og så gikk hun opp til den voksne og stod ved siden av den voksne stolen og samg en voksen sang, den luktet kaffe og snille øyne som smiler selv om det drypper seigt av Briotoget. Oj, tenkte du og kjente på hjertet ditt. Oj.

*

Oj, sier Marit. Vil du synge for oss? Ja, sier du. Og den sangen? Ja, sier du. Oj, sier Marit og smiler.

Og blå øyne hviler på deg, og du puster fort inn, og Sandrine går på skole nå, akkurat som du skal etter sommerferien, og ingen av de små våger å synge, og det lukter kaffe fra voksenrommet, og du vet ikke helt hva du gjør, men nå gjør du det, nå gjør du det.

Raisnøp bakåndetri-i
Dimætan, tukmæsjnses
veredsia, nau imbakk åfi
Sjøssa man anvis-æ-æ
 
Du har ikke den grønne, nuppete genseren lenger, den er blitt for liten, og du har blitt altfor stor til å bruke brunbrune strikkastillongshortser. Og du kan synge. 

It de ajåda tajer
it defillåde fait
raisn åtula sjellen sjåder aial
annelæs nån sævver
såkkin tein denajt
andhe-å-å-å-å-å
å-å tajer.

Du synger ferdig og blir stående, litt i villrede over hva voksne gjør når de har sunget ferdig. Du går ned til den lille trestolen som har blitt enda mindre og vet ikke at mamma vil skryte av dette øyeblikket i mange år, eller at Sandrine kommer til å flytte utenlands for å jobbe med sang, eller at du vil få en sønn som lærer seg Eye of the Tiger med en app (som om du kunne ha visst hva en app er), eller at du vil få en annen sønn som lenge før han er utvokst er nærmere enn noen annen å hoppe opp onkelsteinen på hytta, eller at du 25 år senere vil gråte av glede fordi du gifter deg med de vakreste, bruneste øynene verden noensinne har sett. 

 Du setter deg og vet bare at nå som du har sagt hva du har på hjertet, skal dere gå videre til dager og vær og sikkert en eller annen skjeggete papirmann som stadig prøver å rømme fra flanellografen. 

Og du kjenner på hjertet ditt, det klemter. Oj, sier du, overrasket over at det er helt. 

Kanskje hjerter knuses mest når man ikke deler det man har der, tenker du og rekker opp hånda, for du vet at det er fredag i dag, og pent vær, og bare noen dager igjen til siste sommer før du er ordentlig stor.