Se rett fram. Vær naturlig, men ikke alvorlig. Entusiastisk, det er jo derfor han vil ta bilde av deg, men ikke så entusiastisk at du virker spik spenna rablende sprø, husk bildet fra hytta i fjor.
Se inn i kameraet. Sånn ja.
Du håper håret er sånn noenlunde, mamma har mast om at det bør klippes en stund nå, du hører ikke med alt det håret foran ørene har hun sagt minst én gang, men sikkert flere, du ville jo ikke ha hørt det i såfall. Du rister litt på hodet og håper det faller pent, for pent fall har du, det har farmor sagt, selv om du ikke helt vet hva det innebærer.
Kan dere holde opp kartet, kanskje? Sånn ja. Og enda litt høyere. Få se hvor gøy orientering er!
Kartet i lufta, kartet i lufta, høyt opp, minst like høyt som de andre. Orientering er kjempegøy! Se så gøy du har det! Du formelig bobler over av eufori!
Sånn ja, bra! Opp med kartet! Og smil!
Enda høyere? Enda mer smil? I alle dager. Men jaja, han er fotografen, han vet hva han gjør – og du kan jo ikke være mindre entusiastisk enn de andre, heller! Se så, opp med det! Og smil det smilet farmor mente ikke kunne smiles bredt nok, så pent var det.
Der ja!
Smilemusklene dine begynner å gjøre vondt. Det må være sånn det er å være kjendis.
Bare litt til!
Og klikk. Og ferdig. Og du slapper av i kjeven og stryker luggen til siden og senker kartet og legger merke til at venstrehånda hadde kommet seg opp til brystet, hva hadde den der å gjøre, men jaja, pent hår og pent smil og en brennende entusiasme. Får nesten håpe at du ikke overskygget alle de andre.
Men det gjorde du nok.
Haldenminner 