Siste skoledag

Eegentlig skulle den lille, enerverende andreklassingen holde talen. Johannes, het han: KrF-eren som vant titalls stemmer fra førsteklassejentene ved å overkjøre de andre lokalpolitikerne på skolevalgsdebatten — og som gjorde tredjeklasseguttene enda mindre KrF-ete, siden han var så masete og unødig aggressiv. NEI NÅ MÅ AP SKJERPE SEG HER; I FJOR SA DERE HØYT OG TYDELIG AT DERE LOVTE… Det var ikke debatt, det var gjørmebrytingsskriking, tenkte vi og stemte på SV. Men han var godt forberedt, da, det skulle han ha.

Han var elevrådsleder og det var elevrådslederens oppgave å holde talen på skoleavslutningen, men han kunne ikke, sikkert opptatt med noe politikk inne i Oslo eller noe, og da måtte Louise, nestlederen, gjøre det istedenfor. Men hun ville ikke. Jeg vet ikke hvorfor, hun nølte ikke med å ta ordet i klassen, og hun ville jo være med i elevrådet, og hun fikk stort sett 6 i alle fag og hun ville ha gjort det strålende. Men hun ville absolutt ikke. Turte ikke, kanskje. Og siden hun gikk i klassen min, spurte hun meg. La meg tenke på det, sa jeg og gjorde meg kostbar i noen korte øyeblikk.

Jeg subber bort til talerstolen i aulaen. Knut, norsklæreren vår med det stive kneet, har akkurat introdusert meg, nesten litt forvirret, som om han ikke hadde blitt fortalt at talen har blitt delegert og redelegert. Jeg tar den sammenrullede talen ut av høyre bukselomme på veien bort og legger den foran meg. Louise sitter der, og alle de andre fra klassen, oppover i de harde tresetene, og mange foreldre, og enkelte besteforeldre og tanter, men i alle fall min farmor, midt i, jeg ser henne bøye seg mot pappa og hviske noe. Jeg svelger.

For tre år siden gikk vi inn dørene på Christian August for første gang. Det var vanlige dører da, sånne du måtte dytte opp…

De fleste i klassen vet hva de skal gjøre etter videregående. De fleste i klassen har brukt tre år på å forberede seg og sanket gode karakterer for å komme inn dit de vil. Louise kommer til å ta jus, som Viktor. Ellen kommer til å ta en doktorgrad i medisin. Veronika kommer til å bli professor i London. Det kommer til å være minst én lege til og en dyrlege og en prisbelønt designer og godt plasserte næringslivsfolk og enda flere ting, du mister snart oversikten over alle.

Og her står du og aner ikke hva du skal og leker guru. Ta det med ro, vi drar ut i verden, men kommer alltid tilbaker til Familien, sier du til familiene. HAH, endelig fri til å gjøre våre egne voksenlivfeil, sier du til elevene.

Hva sier han, hører du farmor hviske høyt til pappa. Hysj, etterpå, hvisker pappa tilbake.

For stort var det. Og skummelt. Og skremmende. Så. Dette var Christian August.

Visst, du har planer. Filosofi i Tyskland! Men det var bare fordi du leste Nietzsche og trodde du var intellektuell og det gikk over så fort du innså du måtte kunne gresk og latin. Filosofi i Oslo! Ja, jo, men så da, Jostein? Studentlivet er nå en ting, men hva er planen for voksenlivet?

Ingen planer, det er planen. Og du vet at du kommer til å studere bare ut fra hjertet og ikke hodet, du innser det blir kronglete etterpå, men du gjør det likevel, med åpne øyne, for du vet ikke bedre. Du har fremdeles en naiv tro på at i verste fall får du deg en lærejobb, selv om du ikke vil være lærer og ikke vil ta PPU og det ikke vil være så lett når jobben må være i Oslo eller en annen storby og ikke i Halden. For Halden vil du i alle fall bare forsvinne fra for godt og aldri mer tenke på eller skrive om.

Du tror du kan erobre verden. Du våger ikke engang erobre ordet i et klasserom. Men dette våger du: holde tale foran tusen øyne. Etter et vulkanutbrudd i geografi var klassen enda mer klasse… sier du og unngår blikket til geografilæreren: du snakker om hvordan det ble mer samhold etter at han kjeftet dere huden full en gang. Før talen hadde han sagt til deg (på spøk?) at han håpet han ikke ble nevnt i talen. Hehe, hadde du svart. Hehe, neida.

Men nå har du ordet og du nevner ham ikke med navn og han kan ikke avbryte deg, ingen kan avbryte deg, du kan lese opp alt du har planlagt å lese uten å måtte forholde deg til andres innspill og det er det vakre med det hele.

Lufta er tung og mørk inne i aulaen. Veggene er dystre, gulvet enslags burgunder. Det er automatiske dører nå, sånne som slipper deg ut uten at du trenger å gjøre noe. Og snart går du ut for siste gang.

Snart går vi ut for siste gang. Bak oss ligger Christian August. Ikke lenger stort. Ikke skummelt. Ikke skremmende. Så. Jeg løfter blikket og ser på en tilfeldig valgt forelder. Så. Dette var Christian August. Og takk for det. Takk.

Rull sammen arkene, men ikke legg dem i lomma, hold dem i hånda bare, og subb elegant tilbake til setet ditt. Rødm av applausen. Rødm av Knut som drar kneet bort til talerstolen og sier Jeg har hatt gleden av å lese Josteins stiler i norsken. Lettet og skuffet over at det er ferdig. Talen, skolen, siste dag av ett liv og snart første dag av et annet.

Et tiår senere, eller to, søker du jobb på jobb, men får ingenting, for utdannelsen din er mindre matnyttig enn barkebrød. Hovedfag i litteraturvitenskap, liksom, hva kan man med det? Du har filosofi, ja, så bra, men PPU? Økonomi? Noe samfunnsfag? Frilansoppdragene drypper inn, men bare til tider, og du drar på banneturné i Finnmark og skryter av det i mange år etterpå for de som vil høre — men en ordentlig jobb er det jo ikke. Og naive drømmer blir man sjelden mett av.

I avisa leser du om en Viktig Byråkrat som har sagt at «Verdens fattige må halveres» og under står navnet hans og han heter Johannes og er en gammel KrF-er og du tenker at du er glad du ikke ble en byråkrat, for du har sikkert sagt sånne ting tusen ganger uten å komme i avisa — og livet svinger til høyre og venstre og det hender du blir kvalm, men så ser du langt fram, mot horisonten, og prøver å forutse hvordan alt kommer til å svinge, og så svinger du med.

En dag kommer du til å dra tilbake til Christian August, bortsett fra at det heter ikke lenger Christian August og er ikke lenger en videregående skole, og la dørene slippe deg inn så både du og dørene sukker. En dag kommer du til å vise alt til barna: se, disse dørene har jeg gått ut og inn av tusen ganger. Og de kommer til å gjespe og spørre om vi kan dra på Dickens igjen, for pizzaen der var den beste ever.

En dag kommer du til å se tilbake og lure hva slags valg som også kunne ha blitt tatt. Hva slags liv man også kunne ha skapt seg. Hvilke voksenlivfeil man har begått. Hvordan alt kunne ha vært helt annerledes.

Og du kommer til å smile skjevt, som du gjør når du blir enig med deg selv, og nikke forsiktig. Alt kunne ha vært annerledes. Jeg er glad det ikke er det.