Heltemot i Schulzedalen

De hadde kravlet seg inn i en av de små jordhullene rett ved stien. De hadde sikkert gravd litt til, jorda var løs og full av gullsand, akkurat som i barnehagen, og så hadde de gjemt seg og pustet spent og stille og håpet at ingen ville finne dem. Men noen fant dem og noen tente et bål utenfor og noen blåste røyken inn i hullet. Og så ble det med ett ikke så lett å puste. Og så ble alt svart.

Du har akkurat syklet inn fra Gimleveien og de store, avrundende steinene som skiller gangstien fra veien. Her skal du noen år senere gå ned den bratte svingen med en sliten walkman og oppdage Chopins sørgemarsj, lånt fra biblioteket, og capsen din skal være litt skakk og du skal undre deg over at du fremdeles er så tallmagisk at du tenker at 40-åringer er fundamentalt annerledes enn 39-åringer, og du skal lure på hvordan du selv vil være som 40-åring — når du selv blir 40 bryr det deg midt i ryggen og du lurer mer på hvordan det var å være 14, men det vet du ikke ennå.

Her bodde Bjørnar. Her har du lekt i den lille, skjeve hagen med et gammelt svaberg til venstre og gjerdet mot stien til høyre. Her satt du på det lille rommet hans under en bursdag med litt slitsomt pene klær og romsterte under skråtaket og ble av en eller annen grunn oppslukt av en metallsnurrebass som man trykket på så den snurret lenge, lenge. Bjørnar brakk armen i barnehagen, han falt ned fra det store treet nederst i hagen, men i hagen hans var det bare små trær og du stirret på fargekaleidoskopet og kjente øynene prøvde å snurre med helt til de ble svimle og kaka var klar i første etasje.

Du passerer gjerdeåpningen nederst i hagen til Bjørnar, du tråkket bare litt på pedalene, det er akkurat passe bedagelig nedover og det er uansett ikke noe poeng å kjøre fra Torgeir. Du har ikke noe lyst til å gå til politiet alene.

Dere ruller inn i skogen, du vurderer nesten å slippe styret, om så bare for et øyeblikk, du klarer det i mange hundre meter nedover Glenneveien, kanskje flere kilometer, men her er det ujevnt og sandete og du er ikke helt teit, heller. Til høyre er BMX-banen, to eller tre spor ned og opp på begge sider av en liten sanddal og du husker hvordan det var å holde i den gule BMX-sykkelen du fikk byttelåne mot din egen vanlige sykkel en gang, at den var veldig liten og hadde en skumgummibeskyttelse på ramma. Du kom deg ned og opp nederst i dalen, ned tre meter og opp to og en halv, men den store bakken var umulig, og du sa takk for lånet og ble stående og se på de store gutta rulle fram og tilbake og late som om de kunne gjort det med begge henda på ryggen.

Det var her et sted de ble røyket inne. Det går en liten sti ned til venstre, ned mot bekken du bare aner langt der nede, det lukter fordervelse og gammelt og mørkt, du har et vagt minne av en tur ned med barnehagen, men du har ikke vært der siden, du har ikke våget. Det var her de besvimte og ble hentet ut av to fra skolen. Det var her verdens viktigste nyhet hendte den desemberdagen, for de kom på forsiden av avisa og du husker du så på bildet av to du kjente under det lille lemenet og mamma som sa oj det må du aldri finne på Jostein og pappa som lurte på hvorfor Dagbladet ikke klarte å stave Schulzedalen riktig.

Du setter opp farten ned til Dyrendalsveien, du gjør alltid det, du får heller vente på Torgeir der Østre Tangent ruller nedover mot Os. I alle fall tror du det er dette som er Østre Tangent, det er en sånn stor, moderne vei som de voksne snakker om med ærefrykt når de skal forklarer hvor de tenker å kjøre.. Men du vil heller gå over gangfeltet ved bilbutikken og ta Busterudgata forbi tegneseriebutikken hvor du byttet gamle Sølvpilen og Fantomet med litt mindre gamle Søvpilen og av og til, hvis du var heldig, Asterix eller andre store hefter i farger. Bare få med Torgeir først, så han vet hvor han skal.

Politistasjonen er på sydsida, i en mursteinsbygning like ved Torget, og du har aldri vært der, og den eneste gangen du kommer til å være der er for å ta en alkotest som russ for å vinne penger, siden du aldri drikker, og så er det noen drita fulle som vinner istedenfor og du er delt mellom å tvile på testen og være sur på de som likevel ikke var fulle der de skrålte og bråkte baki russebilen.

Du vet ikke om det er nødvendig å dra til politiet nå, men det var det mamma sa, kanskje man må søke politiet for å få lov til å selge ting utenfor S-laget, sa mamma, selv om pengene skulle gå til fattige i andre land så var det kanskje ikke lov å bare stille seg opp. Du har sett mange eksempler på sjangeren «snille heltebarn hjelper verden» i HA og du ser deg gjerne på samme måte, og det å gå innom politiet er da uansett en veldig voksen ting du kan skryte av i klassen? Torgeir syntes i alle fall det var litt skummelt, det var bare såvidt du klarte å overtale ham, men det var bra han ble med, om ikke annet så for å se hvor modig du var som turte å snakke med voksne i uniform.

Du står ved gangfeltet og snur deg mot Schulzedalen. Ingen Torgeir. Du går på sykkelen og tråkker stående tilbake oppover, sånn som de kule, uten å sette deg ned og med sykkelen lent til siden. Grusen knastrer under dekkene. Du ser mørke trær som vaier i vinden. Men ingen Torgeir.

Du husker når de kom tilbake på skolen. Du husker alle var litt øre over å kjenne kjendiser, helter som reddet kameratene sine fra dens sikre død og ble hyllet på forsiden av selve Avisa. Men de ville liksom ikke snakke om det, og dere ble stående litt forvirret igjen. Du går av sykkelen ved bakken og ser nedover dalsiden og lurer på hvilket jordhull det var og grøsser litt. Det der nede, kanskje? Men det virker ikke så stort eller skummelt, nesten akkurat som de hullene i barnehagen, og du husker den gangen du lå inni benken i barnehagen og alle satt oppå og du skuffet alle fordi du klarte å ikke bli redd. Du ville også ha vært en helt og reddet innerøykte indianere, tenker du og triller sykkelen forbi huset til Bjørnar, bort til Gimleveien, opp den bratte svingen, bort til Næridsrød og helt hjem.