Enslags lykke

Hva er lykke? Hvordan kjenner man lykke i kroppen? Bobler det i magen eller suser det i ørene? Hvordan vet man egentlig om man er lykkelig? Og når man først er det, når man først finner lykke et sted der inne, hva skal man gjøre med den?

En helt vanlig dag tidlig på høsten, et sted midt mellom hutring og svetting, man går ut uten å ta på seg jakke og kommer inn uten å være solbrent. Mamma krongler litt med giret idet hun sakker farten forbi postkontoret og setter på blinklyset. Toktok-toktok-toktok-toktok sier det og du nynner med og finner enslags melodi som passer idet hun vrenger rattet rett igjen og rytmen stopper.

Onkel oker opel humper over den lave fortauskanten med et knirk og et klonk. Mamma mente at den egentlig burde hete tante oker opel, siden den alltid lå først i køer og var generelt litt forsiktig av seg, men for det første var det bare fordi mamma kjørte sånn, og for det andre var det bare teit. O-nkel O-ker O-pel, sa jeg så sakte og tydelig jeg kunne, men mamma sa bare vage jaja og ok, men den *er* jo som en tante, da, og der hadde vi foreløpig endt opp, i en slags skjør våpenhvile, med et baksete som sang ishockeysanger for onkel og et forsete som klappet tante opmuntrende på dashbordet i de verste oppoverbakkene.

En varm dag midt i den lengste sommerferien i gutts minne, det vi si siden fjorårets sommerferie, som var så lang at jeg begynte å nære et lite håp om at de hadde glemt å åpne skolene igjen, en glovarm dag, satt jeg inni onkel oker opel og studerte den ene lille svettedråpen som endelig hadde begynt å renne nedover brystet mitt. Hodet hadde begynt å svime litt, panna var våt, lufta var tung og truende, men jeg var på eventyr med onkel dypt inni en eller annen jungel og kunne ikke gi meg nå. Ville ikke gi meg nå. Bare litt til, hvisket jeg og lukket øynene i noen sekunder før døra plutselig gikk opp og frisk luft og mammas stemme bølget inn: der er du, hvor var du, hva gjør du, dette er farlig, kom deg ut, kan jo få heteslag, ærlig talt — og jeg innså at dette var redningshelikopteret og at ekspedisjonen var vellykket, vi hadde utforsket den menneskelige kropps tålegrenser og nå kunne vi gå ut og henge med strake armer i tørkestativet til en av de sju enkene i de to blokkene åpnet vinduet og hyttet oss ned av gammel vane.

Det vil si, en liten stund bodde Renate i den ene leiligheten, hun hadde bredt ansikt og fregner og en munn som alltid var etslags dovent halvsmil, hun skrek da vi var på badetur og jeg glemte at jeg ikke hadde badebukse på under håndkledet, men så flyttet hun og vi var igjen 7/8 enker og 1/8 nyskilt dame med verdens to søteste gutter, som alle gamle damer alltid kalte dem så lenge de ikke satte på vannslangen under verandaen og lagde gjørmebad, og som de to i enkelte innbilske øyeblikk nesten trodde på.

Onkel oker opel putret som en snekke mens mamma hentet posten. Lillebror hadde sovnet, selvfølgelig, akkurat som jeg hadde sovnet i saccosekken i sola ved verandadøra en gang jeg var alene hjemme — mamma ringte på, lillebror banket, lillebror løp rundt til verandaen og banker på vinduet, mamma ringte på, drømmen min ble mer og mer irriterende før jeg til slutt svimeslått stod opp og låste opp og var bakfull av søvndrukkenhet resten av ettermiddagen.

Var det lykke? Å sovne som en malende katt mens verden ruslet bedagelig forbi utenfor? Var det lykke å få gullbok på postkontoret og gå innom med noen mynter og få offisielle stempler på at formuen vokste? Var det lykke å tegne 30 flagg til fotball-VM og henge dem opp langs taket og be lillebror ta bildet og si ti ganger at han måtte ta kameraet lenger ned og så få bildene fremkalt en uke senere og se at han holdt kameraet for langt opp så dine småirriterte øyenbryn såvidt kom med i nedre bildekant?

Vinterens kaldeste dag knirket snøen annerledes i innkjøringen og du spurte mamma hvor kaldt det var og hun slengte ut et tall hun ikke helt var sikker på, men du tok det tallet og gjemte det inni deg og ruget over det som en magisk skatt. Tenk, så kaldt at lufta skimret av iskrystaller og bet deg langt inn i brystet! Så kaldt at buskene ringlet! Det var en slags lykke, var det ikke? I alle fall så lenge du husket dette tallet?

Mamma setter seg inn i bilen igjen og ruller forsiktig noen meter bortover innkjøringen og du ser på spurvene danse i buskene og det er ikke en spesiell dag, buskene er som de har vært i hele høst og spurvene er helt like, om enn kanskje litt feitere, men de kvitrer akkurat som før, og onkel oker opel lukter like mye skinn og metall, alt er som i går, og du var ikke spesielt lykkelig i går, så det er ingen grunn til at du skal be mamma om å stoppe bilen fordi du er så glad, så da burde du heller ikke gjøre det.

Men det er det jeg gjør. Stopp bilen, sier jeg, jeg er så glad, jeg må løpe det av meg.

Og mamma skjønte ikke helt, selvfølgelig gjorde hun ikke det, voksne gjør ikke sånt, men hun stoppet og slapp meg ut i svingen og kjørte videre og jeg stod litt stille, så på den lille bakken ved trafostasjonen og plenen jeg gikk noen runder på ski i vinter da jeg ikke hadde blitt knust sønder og sammen i et skiløp på Prestebakke av de aller fleste, men mest av en prustende svømmer med røde kinn, og fremdeles trodde jeg kunne stå på ski — og så løp jeg.

Og jeg passerte grusplassen hvor mamma parkerte onkel oker opel og asfalten hvor jeg slapp lillebrors bagasjebrett så han syklet alene for første gang og tørkestativet jeg syklet forbi med mammas sykkel i mørket med dynamolyset magisk surrende, og jeg ble sliten, men var ikke sliten i det hele tatt, bare glad, over alt, over ingenting, og det suste ikke i ørene og det boblet ikke i magen, men det bruste og boblet likevel, rundt meg, og jeg kaller det lykke, for det er min beste gjetning, men jeg vet ikke hva det var, og det har egentlig ingenting å si.