Garderobesnakk for de store, kule gutta

Vetle betyr liten, men Vetle er stor, han står utenfor gymsalen på Låby og kysser en jente så en mamma ser seg nødt til å forklare at det er sånn man gjør man er skjærster, og det vet vi da, men for oss er det mest presserende å reagere som kule folk reagerer på klining, og noen rynker litt på nesa og noen legger hodet på skakke som en uforstående hund, og noen bare går inn til treningen, tilsynelatende uanfektet, for det er nok det de aller kuleste gjør.

Trond var liten, og faren hans var enda mindre, og det er ikke en bra ting for en basketballspiller, og du kom til å mobbe ham for det senere i garderoben på Strupe, prøve å mobbe ham, som de kule gutta gjorde, de som snurret våte håndklær og slo hverandre med dem i dusjen på Risum, den gangen du dusjet fort og tørket deg i garderoben — lille Trond, sa du, eller noe sånn, og han svarte at broren hans var ganske høy; åja, sa du, 170 da eller; nei, 185 kanskje, svarte Trond og du tidde og gikk ut i gymsalen og følte deg litt dårlig, for Trond var grei og faren hans var med på alle turneringer og kjørte minibuss i kolonne over fjellet til Bergen og du hører fremdeles stemmen hans da du åpnet en kamp med å stjele ballen fire ganger på rad og skåre fire layuper så det andre laget måtte ta en timeout. JAAA, BRA JOSTEIN, 8-0! Og Trond ble bedre enn deg og spilte i Sverige et år og ble like høy som deg og hva har det uansett å si hvor stor man er?

Når man ikke vokser, trenger man ikke nye sko, men du vokser, og du vokser i føttene først, og du har store sko, men trenger større, men det har vi ikke råd til, ikke ennå. Du sitter på benken i gymsalen på Låby med lissene helt oppknytt og skoene brettet ut og likevel gjør det vondt i storetærne og du tenker at du ikke trenger å bli større, ikke ennå, ikke før du har fått nye sko og skjønner hvordan dette skjærsterigreiene egentlig fungerer.

Det var her det var fotballtrening med HFK, og du stod i et av disse fastspikrede plankemålene, men du ble ikke stående på streken når de skulle skyte på deg, du gikk ut for å avskjære vinkelen, og en av skytterne stoppet og holdt foten på ballen og ble sur og treneren så på deg og du gikk tilbake på streken og ble der ut treningen og kom aldri tilbake i mål.

En gang løp Atle inn til jentegarderoben på Hjortsberg, det var etter gymmen og det var noen som var i ferd med å dusje der på den andre siden. De andre gutta fulgte ham mer eller mindre tett, mer eller mindre åpenlyst ivrige. Du hørte skrik og føtter og da du kom inn satt det tre jenter og gjemte seg bak håndklærne sine og bad ham gå ut mens de rødmet og fniste og Atle fniste skjevt tilbake under den bleka luggen og du tenkte på en gang han snakket med Vigdis på fotballbanen og hadde truet henne med en kald kuk, og du hadde ikke helt skjønt trusselen, og det virket som verken hun eller han skjønte det heller, men det var tøft å si, da, og de fniste litt hver for seg av litt ulike grunner.

Det må ha vært den gangen du hadde glemt skoene for tredje gang på rad og gymlæreren hadde irritert påstått, med rette, at du ikke glemte skoene til K-joggen, nei — men det var jo ute og hvorfor kunne man ikke bruke sokker inne, noen hadde til og med gymsokker av og til, og hva har K-joggen med saken å gjøre, sa du, og læreren brummet i den nordlandske barten — det må ha vært da, for du gikk inn til jentene i sokkelesten og ble våt på de hvite tubesokkene og de våte fotsporene fulgte deg forbi det glasset Kåre knuste en gang og tilbake til de harde trebenkene dere skiftet på.

Noen trekker fram tralla med de tynne, grønne mattene på Låby, noen hopper inn i den blå tjukkasen som står oppstilt mot veggen, noen klatrer i ribbeveggen til treneren kommer inn og alle endelig setter seg. En gang hadde du HIL-trening her, eller på Øberg, alle disse små gymsalene går over i hverandre, dere løp fram og tilbake 2 ganger eller 20 ganger, alt etter hva treneren sa, de var to brødre og treneren var den snille av dem mens broren var den kule med solbriller og spissere ansikt, og du var den eneste som forstod at 15 ganger kunne spurtes, så du kom først, eller nesten hvertfall, du vendte via veggen som en svømmer på land, og treneren minnet alle på at det var 15, jada, tenkte du, og holdt hele distansen. Etterpå hadde han spurt alle hva de likte best å gjøre på friidrettstrening, og du svarte basketball, og andre svarte fotball, og han sa at dette var jo faktisk en friidrettstrening, basketball spiller man i basketballklubben og fotball i fotballklubben, og du tenkte at ja, det er jo sant, og du kom aldri mer tilbake til HIL.

De beste basketskoene du noensinne hadde var de minste og letteste, og likevel dro du til Strømstad for å kjøpe de største skoene som fantes, ankelhøye, tjukke og klumpete med en teknisk strammeduppedings på siden, de var hvite og mintgrønne og svarte og var ment for tometersfyrer med svake ankler og du var ikke helt der, ikke ennå, selv om Trond mente du løp sånn, og du kunne ikke danse i dem, bare klampe — og du klampet på skolelagstrening på Strupe, guttene og jentene sammen, mot den kurven du en gang hadde prøvd å dunke på i en hel skoletime fordi du fikk astma av å løpe ute i kulda, og det fikk du jo også, litt hvertfall, men ikke så mye, det var på grensa til skulk, og det visste du også da du gjorde det samme i svømmetimene på Remmen. Synnøve, søstra til Conrad, slutter å spille og går bort til oppslagstavla for å stave kjærestens navn med tegnestifter og du lurer på hva hun ser i ham, egentlig lurer du på hva det vil si å se noe i noen i det hele tatt, men Trond sa en gang at Synnøve var pen og Sander sa at det kunne han forstå bare ved å se på Conrad, og Sander var voksen og han hadde hatt minst tre kjærester, så han visste hva han snakket om. Du klamper sakte fra kurv til kurv så hardt at skoene etter hvert blir ødelagt før garantien har gått ut og du drar til Strømstad og bytter dem i lettere sko, en shorts, en t-skjorte, noen store tubesokker og en drikkeflaske.

Det var en skillevegg på Strupe, den delte gymsalen i to, og noen ganger stod nøkkelen i, og en av de kule gutta testet om den fungerte og kjørte den opp og ned, og noen av de andre kule gutta dro fram tjukkaser og hengte seg i skilleveggen når den ble kjørt oppover, og de aller kuleste slapp først en drøy basketkurv oppi lufta, og noen kule jenter ble imponert og noen truet med å sladre til læreren, og du kjenner fremdeles metallet i henda, det var en overraskende tynn stang som hele tiden syntes å ville knekke, og fallet i tjukkasen fra høyt der oppe, og skuffelsen over å at det ikke var så høyt likevel.

Gleden da vi skulle dusje for første gang på Os og oppdaget at vi hadde med badeshorts. Skuffelsen da læreren sa vi måtte dusje nakne.

Overraskelsen åtte år senere etter baskettrening på Remmen da det ble hvisket til meg i skjul at det at noen hadde forhuden trukket tilbake i dusjen var bevis på at de hadde pult. Og når du selv dusjet og noen kom løpende inn og skrudde på dusjen og du lo hånlig og kult, haha, skal dere gi noen en kalddusj nå da, og så bærer de inn herrelagets laveste, han som trente laget til lillebror da du tok en pause fra basket, han du bare skjøv ut i kulda uten fanfare eller medfølelse da du kom tilbake igjen, han har tråkket grassat over og blir liggende med foten under det kalde vannet og ansiktet fortrekt i grimaser.

De trange skoene er røde og hvite med tjukk ankelstøtte og en sirkel på sålen der man skal pivotere. De nedrullede tubesokkene er våte av svette, de blir alltid det. Tærne gjør vondt, du setter deg på madrasstralla og løsner enda mer på lissene, som om det skulle ha vært mulig. De grønne madrassen er myk og med små hull. Noen løper mot tjukkasen for å klatre opp på den, og den kommer til å falle, den gjør alltid det, og treneren kommer til å bli irritert. Igjen.

Du blir ikke mindre, vet du, sier en stemme inni hodet ditt, kanskje det er onkel Guttorms, det kan høres ut som noe han ville ha sagt. Og skoene blir ikke større, legger du til. Utenfor vinduet ser du Vetle motstridig rive seg løs fra omfavnelsen og flyte bortover asfalten med lette føtter.

Du vipper av deg skoene og tasser inn i garderoben. Bak deg blekner sakte de svette fotsporene fra litt for store tubesokker.