Haldenminner

Det er første klasse og jeg rekker opp hånda. Igjen. Armen strak, fingrene sprikende, noen ganger vifter og vinker jeg for å få oppmerksomhet. Jeg rekker alltid opp hånda om jeg kan svaret eller bare har et bittelite spørsmål. Noen ganger rekker jeg opp hånda og får ordet bare for å gi det videre til Kåre eller Oda: Nå er det deres tur, frøken!

Denne gang er det for å foreslå en sang. Vi hadde det i lekse: finne en sang som klassen kunne synge. En som alle ville kunne like. Og jeg vet hvilken. Mamma har nattasunget den for meg noen uker nå, mens jeg har ligget i overkøya og sett på bordet med romfartslego (som samlet støv og senere ble utsatt for meteorregn og aldri ble det samme igjen) og pustet og visst at om etpar timer ville hun komme inn igjen og klø meg på ryggen når pustingen ble snever og pipete. En sang som liksom var noe mer enn barnehagesangene, kul og ikke bare sukkersøt, tøff og ikke bare pe-da-go-gisk.

En sang for oss store førsteklassinger, tenkte jeg og tok ut arket med teksten fra sekken.

Frøken skannet klassen. Hun hadde en latter som var dobbelt så høy som hun selv, vi hørte alltid ekkoet av henne før vi så henne før timene.Hun kommer til å le av sangen min, tenker jeg, sånn varm og rullende latter, og jeg kjenner stoltheten gjøre meg varm. Jaha, sa hun, her var det noen som ville synge, hvertfall. Viktor og Jostein. Jaha. Jostein, har du et forslag?

Ja, sa jeg og slo lett på arket. Marsjkonkurransen.

Frøken nikket. Ja-a, sa hun, det svenske ja-a som var mer skeptisk enn overstrømmende, litt avvisende, liksom. Viktor, hva er din sang?

Viktor var flink. Han var solid. Et år yngre enn de andre, men allerede med den strukturen som 10 år senere gjorde ham bedre enn meg til å memorisere Shakespeare og å lese norrønt på sparket og til å ha en harmonisk, pen håndskrift — i motsetning til mitt kaos av noen bokstavformer (selv da vi lagde en tavle om Rasputin og jeg kunne kyrillisk best, ble han irritert over at mine russiske bokstaver ikke var rette). Apollon og Dionysus, tenkte jeg da jeg oppdaget Nietzsche litt senere og trodde jeg var intellektuell.

Ri på islandshest, sa Viktor. Jeg sukket: både fordi det var en kjedelig sang, men også fordi jeg var lettet over at vi nå kom til å synge Marsjkonkonkurransen og jeg kom til å være den kule som kjente til sangen fra før av.

Frøken lo ikke, ikke stort, ikke haha — men hun smilte høyt og nikket litt og sa Ja, det er et veldig godt forslag, Viktor! Den er så fin! Og så begynte hun å gå gjennom teksten, linje for linje, så vi skulle lære den sammen.

Jeg la arket forsiktig tilbake i sekken mens jeg sang enda forsiktigere med: Ri mot sør og øst og vest og der hvor etlaent bor.

*

Det er første klasse på videregående. Det er tysk og jeg rekker ikke opp hånda. Igjen. Bare tanken på å rekke opp hånda og si noe høyt får håndflatene min til å renne av svette. (Året før, på Strupe, tegnet Viggo en hånd med svettedråper under på pulten sin. Det var virkelig sånn.) Alle andre sier noe, og de sier noe smart, men jeg tør ikke, våger ikke, de er for flinke for meg. Alle de lyshårede jentene fra Rødsberg og Risum. Alle som virker så målrettede. Og blant dem, to rader foran meg: Viktor. Med hånda opp, det vil si én finger opp og albuene i bordet. Han kan åpenbart sine kasus.

Bra, Viktor, det er riktig, sier læreren. Og skal vi se, Jostein, du har ikke sagt noe ennå. Kan du analysere denne setningen for oss på tavla?

Og med tunge skritt og svette hender gikk og gikk og gikk jeg opp til tavla.