Forfengelig streetbasket

Finalen var nesten ferdig. Fotografen fra HA hadde svinset rundt oss hele kampen og nå satte han opp kameraet på en svær tripod nede ved venstre baseline. Jeg skjønte hva han så etter og visste at jeg ikke ville få mange sjanser. Han hadde sett meg ta et hoppskudd fra høyre baseline flere ganger allerede, og fra denne vinkelen ville han få skogen og skolen og tilskuerne i bakgrunnen. Mye bedre enn den triste grusbanen bak ham. Jeg spratt ballen fram og tilbake, fra venstre til høyre og høyre til venstre, trippet, fintet, prøvde å bevege meg litt uberegnelig og tenkte at vi faktisk kunne vinne dette. Jeg viftet bort noen sommerfugler i magen og kastet et fort blikk bort på fotografen, for å se om han var klar, prøvde å nikke innforstått mot ham, men han nikket ikke tilbake, han kikket i kameraet. Javel. Så gikk jeg hardt mot høyre baseline. Igjen. For å vinne kampen. Og bildet.

Før turneringen visste alle hvem som kom til å vinne. Det andre Halden-laget:

• Bjørn, 196 cm. Litt mindre basketerfaring enn de andre, men bra nærskudd. Stor, lange armer. Dunker. Snus og ring i øret.
• Simen, 178 cm, overraskende tøff under kurven, sterk. Kjapp i føttene. Ring i øret, ikke snus.
• Torleif, 180 cm. Haldens spenstigste. Dunker lett. Rask, god med ballen. Går bare til høyre og skyter ikke så bra, men det har ikke så mye å si. Snus, men ikke ring i øret.
• Steinar, 175 cm. Tøff, sterk, drev med karate før. Slitsom å spille mot. Stikker av og til ut tunga som Michael Jordan. Verken ring eller snus.

Vårt lag var til sammen ett år yngre enn dem. Vi var mer pinglete og hoppet lavere: vi hadde bare én som dunket og vi snuste ikke og hadde ring verken i øret eller noe annet sted. Vi kjente våre roller. Når vi spilte sammen på klubblaget, var det Bjørn og Torleif som var kapteiner, og Simen var ofte toppskårer. I beste fall ville vi møte dem i finalen, og så ville vi tape og de kvalifisere seg til Landsfinalen på Hamar noen uker senere.

Men her var vi i finalen og motstanderne våre var en gjeng fra et helt annet sted i Østfold, og det var overraskende, for det var jo bare i Halden man spilte ordentlig basket — og de virket enda eldre enn oss, men jeg visste ikke, jeg husket dem ikke fra noe seriespill. Men de visste å kle seg: høye Champion-sokker og svarte Nike basketsko og Russell athletic-shorts, og på en eller annen måte hadde de klart å nøytralisere det andre Halden-laget i semifinalen, stoppet Torleif fra å gå på høyrelayup og Bjørn fra å ta alle returer, og nå var det oss eller også ikke et Halden-lag. Og det gikk jo ikke an.

Jeg kommer meg halvveis forbi forsvareren, han går for tett oppi meg, de er uforholdsmessig redde for treere, asics-joggeskoene mine gir null støtte i ankelen, men ute er det helt greit, selv om jeg aldri ville funnet på å spille med noe annet enn basketsko inne. For noen minutter siden kræsjet jeg inn i den hvite stolpen som en tegneseriefigur, armer og bein til alle kanter før jeg omfavnet den, og jeg hørte tilskuerne åh-e og så noen armer strekke seg mot meg, og kanskje det ikke ville ha skjedd med ordentlige basketsko, kanskje jeg ville ha klart å stoppe i tide, men det gikk uansett bra, alle lemmer intakt, og hvem vet, kanskje det er lettere å være rask med lette joggesko enn tunge basketsko. Kanskje det er derfor jeg kommer meg så enkelt forbi ham.

Han snur seg og forter seg tilbake mot kurven for å komme foran meg igjen. Fra den andre siden kommer Ole-Kristian, vår eneste dunker, inn for å ta retur. Han vet hva jeg prøver på. Jeg tar etpar skritt til, går ikke rett mot kurven, men mot baseline etpar meter fra den. De er store der inne, ihvertfall to av dem, og de har allerede blokka meg to ganger.

Bak meg står det andre Halden-laget og ser på. Og mora og søstera til Ole-Kristian. Og mange andre. Og foran meg: fotografen, med det svære kameraet på den svære tripoden. Jeg bøyer meg ned, enda litt mer enn før, og tar sats, enda litt sterkere enn før, og hopper enda litt høyere enn før.

Føttene mine krysser seg. Jeg skled litt idet jeg satset og den ene foten kom over den andre og nå henger jeg her med føttene i kors og det irriterer meg, i den grad man rekker å irritere seg så fort, men jeg klarer ikke å gjøre noe med det. Jeg stiger fremdeles, kommer til toppen, og nå, her øverst, slipper jeg vanligvis ballen, det er lettest for rytmens skyld, og vanskeligere for forsvaret — men jeg holder ballen fremdeles. Forsvareren hopper ikke, han kan ikke være vant til at folk tar skudd fra baseline, og jeg kan skyte når jeg vil, så jeg venter litt for å holde ballen i hånda på toppen og få et penere bilde.

Jeg hører ikke klikket. Men det må ha klikket, for sånn så det ut:

Jeg slipper ballen på vei ned, lander med føttene på riktig plass igjen, og ser ballen svisje gjennom nettet. Yes.

Det var ikke det siste skuddet, men det var ikke langt unna. Det var fotografens siste bilde fra selve kampen, han pakket sammen tripoden og tok kameraet rundt halsen — og ikke mange minutter senere var kampen ferdig. Vi vant. Vi skulle til Landsfinalen på Hamar.

Og der tapte vi det meste og jeg hadde to dypt pinlige ab-er (airballer) over kurven, men det er en helt annen historie.

Og det finnes det uansett ingen bilder av. Takk Gud for analoge kameraer.